Kjerring, busta og skaftunger, gamle snekkerbegreper.

Kjerring, busta og skaftunger, gamle snekkerbegreper.
Norodd begynte som snekker helt ung, og arbeidet da sammen med mange eldre håndverkere, det var måten man lærte seg faget på 1960-tallet. De begrepene som han lærte da er fremdeles i bruk, men mange er også gått ut av bruk, delvis fordi byggemåten har endret seg, og dels fordi faguttrykk innen bygningsfaget endret seg. Et typisk eksempel er dimensjoner som tidligere alltid var oppgitt i tommer, men der millimeter nå brukes. 2” x 4” plank er blitt 48 x 98. Gammelstua som er et tømmerhus av nordlandshus-typen, har også bygningsdetaljer som ikke finnes i moderne hus. De begrepene jeg beskriver her er fra Norodd.
Leåser.
Et moderne hus har takstoler som bærer taket; på Gammelstua er tømmeret ført helt opp i gavlene, både i endeveggene og i de to bærende innerveggene som deler huset i tre hoveddeler. Mellom innerveggene ligger det bjelker på langs av huset som har samme funksjon som takstoler, de bærer taket. Leåsene på Gammelstua ligger med ca 1 m mellomrom, det er runde stokker ca 20 cm i tykkelse.
Skaftunger.
På tvers av leåsene ligger spikarslagene som har dimensjon omkring 2” x 4”. Disse ender nede ved raftene, og er synlige fra utsida (se bildet). Den delen som stikker ut ved raftene kalles skaftunger. På Gammelstua var skaftungene i bemerkelsesverdig god stand, alderen og den utsatte posisjonen til tross, slik at ingen behøvde å byttes. Den åpne konstruksjonen er også beholdt, ikke med raftekasser som på moderne hus. Det upraktiske med denne løsningen er at det er vanskelig å feste takrennene, det såkalte forkantbordet får lite feste når det ikke er utstikkende sperreender å spikre i.
Busta eller mønebusta.
Busta eller mønebusta er den planken eller det bordet som ligger på kant på mønen, og der mønekammen er spikret fast i. Dimensjonen er ofte som en lekter11/2” x2”, og består av to lektre, der den ene ligger på flasken (som en omvent T), eller et 1”x4” bord.
Kjerring.
Kjerringa er på taket, og er en betongkrans som går rundt den murte pipa. Denne kransen hadde som funksjon å tette mellom pipa og taksteinen rundt. Etter hvert kom pipebeslaget og erstattet kjerringa. Ulempen var blant annet vekta, ei slik kjerring kunne veie mye, og ble ei tung belastning for taket. Tettinga var også god, selv om pipa alltid har vært et vanskelig punkt med hensyn til lekkasjer. Gammelstua hadde to piper med kjerring, og begge hadde antydning til lekkasjer, den sørlige pipa noen ganger mer enn bare ei antydning.
En annen sak er at rivingen av de gamle pipene brakte en ubehagelig overraskelse. Når vi slo på pipa ristet den tydelig, og det viste seg at tegelsteinene under nærmest var gått i oppløsning. På grunn av vann og frostsprenging var det stort sett bare sand igjen av mørtelen mellom steinene. Skremmende at enkelte mursteiner, som lå direkte mot tømmerveggen, var gått helt i oppløsning, vi har åpenbart hatt ei mulig brannkilde i den gamle pipa.
Andre begrep som Norodd nevnte som utgått, og erstattet med nye ord er Spillblekk som nå kalles takfotbeslag, svila (det bordet som ligger helt oppå taket ute ved gavlen) er blitt gavlbeslag, tro eller taktro er blitt underpanel.