Pipe til besvær

Vi måtte gjøre noe med pipa det var klart, som tidligere beskrevet var den gamle brannfarlig og er nå forsvarlig revet. Når vi så skulle velge ny pipe så kom de samme spørsmålene opp om hvordan Gammelstua kan fornyes uten at man gjør vold mot husets ærverdige tradisjoner. Tilbakeføring til det opprinnelige er mantraet man hører om rehabilitering av et så gammelt hus. Men hva var så det opprinnelige?
Situasjonen nå var altså at vi hadde to piper som stod på gulvet i andre etasje med jernrør ned i stua. Den skrøpelige tilstanden til de gamle pipene er beskrevet, men like alvorlig var det at de tunge pipene påvirket hele konstruksjonen slik at taket ble salrygget, og himlingen i stua truet med å bryte sammen. Når man ser på huset er det åpenbart at de to teglsteinspipene ikke var opprinnelige fra huset ble bygget. På loftet er det merker etter et gammelt branntilløp som tydeligvis var forårsaket av et stålrør som var overopphetet. Man ser også at det har vært runde rør som har gått gjennom himlingen opp til mørkloftet. Det er derfor trolig at de opprinnelige pipene har vært rør som har gått helt over taket, men som en gang har blitt byttet til murte teglsteinspiper. Samtidig er det slik at nettopp disse to pipene har vært med å gi huset et klassisk Nordlandshus-utseende, som forente trønderlånas landstrakthet med empirismens strenge krav til symmetri.(Se bildet) Det er vel bare et eksempel på at fortiden ikke så slik ut som vi innbiller oss at den gjorde. De enkle runde stålrørene var selvsagt ikke noe alternativ for vår rehabilitering i 2009. Vi ønsket oss et trygt ildsted, men vi trenger ikke mer enn ei pipe, vi har jo strøm til oppvarming ellers! Konklusjonen ble at vi måtte ha ei ny moderne pipe, og funksjon og sikkerhet ble prioritert foran antikvariske bevaringsprinsipper og utseende.
Hvilken pipe vi skulle montere var neste spørsmål. Alternativene var enten ei konvensjonell murt lecapipe, eller ei isolert stålpipe. Fordelen med lecapipa er at den er vel utprøvd, den varer lenge og tåler mange års fyring, og den er relativt billig å kjøpe. Den er også fleksibel i den forstand at det går greit å koble til flere ildsted eller bytte ovn, man lager bare et nytt hull og plugger det gamle. Ulempen er at den tar mye plass i huset, vi måtte tatt hull helt ned i kjelleren og den ville preget vår lille stue fordi den ruver i rommet. Den er arbeidskrevende å montere, vi måttet lage fundament i kjelleren og ny brannmur i stua. Når man ikke kan gjøre alt dette selv, å pusse ei slik pipe og brannmuren er fagarbeid, ville det blitt komplisert, tidkrevende og dyrt å få til.
Stålpipa består av et rustfritt innerrør og et sort eller blankt ytterrør med isolasjon imellom. Det finnes hel og halvisolerte rør, som også kan kobles med uisolerte rør. Uisolerte og halvisolerte rør får ei varm overflate og avgir varme til rommet. Helisolerte rør har kald overflate og kreves i rom som ikke er bebodd. Rørene finnes i lengder på 60 og 115 cm, som også kan kappes og tilpasses. Delene kobles sammen og tettes med ovnskitt og silikon. Over taket settes en ramme som tettes med ei fleksibel matte som limes til steinene på nedsiden og stikkes under på øversiden. Inni denne rammen festet den runde pipa, men man kan ha en rektangulær takhatt rundt. Med rektangulær takhatt kan man ikke se hva slags pipe som er inni, leca eller stål. Usikkerhet med stålpipen er hvor lenge den varer, med ei lecapipe vet man at den holder i tiår med normal fyring. På et fritidshus som brukes mindre, er varighet neppe et så stort problem. Stålpiper er også svært populære i hytter. En ulempe med stålpipe er at det er plundrete å sette inn en ny ovn, ettersom pipa ofte står rett ned på ovnen, og dermed må hele pipa løftes for å få et nytt ildsted på plass. Ovnen kan riktignok sidemonteres i forhold til ei stålpipe, men nymontering av en ovn er likevel komplisert.
Som det fremgår av det ovenstående så ble det naturlig for oss å velge ei stålpipe. Rask montering og små krav til plass ble avgjørende for oss da vi valgte stålpipa. Vi valgte et halvisolert rør i stua og overgang til helisolert på loftet. Restaureringsmessig kan vi trøste oss med at stålpipe har vært det vanlige i Gammelstua, og at teknologsk utvikling og skiftende krav til brannsikkerhet har speilet seg i valg av pipe både før og nå. Det mest merkbare er at vi nok endrer det klassiske preget som huset har hatt, med to murte piper som stod symmetrisk plassert i forhold til hverandre, men også symmetrisk i husets senterlinje fordi de stod midt i mønet. Vår nye pipe står ca 1 m til siden for mønet, og det må nok innrømmes at det storslåtte preget som de to murte pipene gav blir forringet med den enkle stålpipa med takhatt. Det illustrerer også flere interessante dilemmaer med restaurering; avveiningen mellom tradisjonen, som ikke er entydig, teknologisk utvikling som både gir bedre piper samtidig som behovet for mange ildsteder er borte, og krav til brannsikkerhet som helt klart er øket.
Neste blogginnlegg: Tingenes iboende f.., vi bestiller ny pipe.