Det gamle kjøkkenbordet

Det gamle kjøkkenbordet på bildet ser ut som et ganske
alminnelig bord. Det er hjemmelaget og måler
cirka 60 x 100 centimeter uten klaffen oppslått. Bordet
har alderens patina og bærer preg av mange tiårs bruk.
Vi spiser våre måltider her og har mang en fin prat mens
vi nyter utsikten mot Kanstadfjorden. Samtidig vet vi at
mange andre har gjort akkurat det samme i et par generasjoner
før oss. Det som gjør bordet ekstra verdifullt er
at det har sin egen spesielle historie fra det ble snekret i
1944.
Kjøkkenbordet står i Gammelstua på Hesten i Lødingen
Vestbygd. Gammelstua er et nordlandshus bygget på
1880-tallet. Huset og inventaret er nokså uforandret og
vitner om mange sider ved folk sitt liv og strev gjennom
de vel 80 årene det var i bruk som bolighus. Kjøkkenbordet
er derfor langt fra den eldste tingen i dette huset, men
det bidrar med sin spesielle historie som et lite bilde fra
den tida da det ble laget.
For den generasjonen som opplevde andre verdenskrig
og tyskernes okkupasjon vil opplevelsene under krigen
alltid stå i et spesielt skjær. Det har noe med at bakgrunnsbildet
med okkupasjon, makt og trussel om bruk
av vold mot folk flest. På oppslag rundt omkring truet
tyskerne med de forferdeligste represalier dersom noen
forbr~rts eg mot okkupantenes regler. Samtidig var det ei
tid med varemangel og rasjoneringskort. Selv om folk
hadde lite penger i denne tiden var mangelen på noe å
bruke pengene på enda stme. Og i kontrast til dette kom
tyskernes tilsynelatende overflod av alle ting. På Nes
fort ved Lødingen hadde tyskerne et stort anlegg der de
bygde det store kystfortet. En kjempeinnsats av folk,
maskiner, og materialer som lokalbefolkningen bare
kunne se langt etter.
Høsten 1943 starter historien om vårt kjøkkenbord. Far
og sønn, Alfred og Edin, på andre siden av Kanstadfjorden
kjente selvfølgelig til tyskernes store anlegg på Nes.
De følte også både varemangelen, og sikkert en viss bitterhet
i forhold til okkupantene som tok seg til rette i nabolaget.
De fikk vite at tyskerne hadde liggende et stort
lager med kjempeflott grovt skåret planklfjæra på Nes.
Gården manglet trematerialer, og hva slags re&ferdighet
talte for at tyskerne skulle slå om seg med all verdens
materialer, mens den vanlige mann ikke så seg råd til
materialer til et kjøkkenbord engang? En mørk høstkveld
bestemte Alfred og Edin seg for å prøve å få tak i noen
av tyskernes planker. Det var en måneløs kveld, stilla og
fint på fjorden. Far og sønn tok en tre og et halv roms
spissbåt, og rodde over til Nes. Det store problemet var
tyskerne som alltid var i virksomhet på Nes. Nå lå det
en stor båt der som losset noe på kaia. Der var det lys,
maskinstøy og mange mennesker i arbeid. De lurte seg
stille opp i fjæra, og følte seg trygge i ly av mørket og
støyen like ved. Plankene var større enn de hadde tenkt,
og de fikk bare en på tvers over robåten. De ville likevel
ha mer, og tok en kjempeplanke på slep.
Turen heim over fjorden ble et slit. Selv om været var
bra gjorde den store planken på slep bak båten det veldig
tungt å ro. De måtte heller ikke bråke med årene og tiltrekke
seg de travle tyskernes interesse. Under krigen var
alt lys blendet, og det var ikke lett å finne fram. Fjorden
var mørk som i en sekk. Selv om de var kommet vel over
fjorden følte de seg ikke trygge, og de turte ikke å ta
stokkene heim. Derfor rodde de innerst i Hestfjorden og
gjemte de store plankene på et sted som het Høgsetet.
Det kom aldri noe spørsmål om stokkene fra noe hold.
Året etter hentet de stokkene fram og fikk de saget til høvelige
dimensjoner på et sagbruk ute i Vestbygda. Når så
kjøkkenet trengte et nytt bord hadde man de materialene
man trengte. Det tilhører også denne fortellingen at man
var hendt nok til å kunne lage et godt og praktisk bord
selv. På det meste skal opptil ti personer ha spist middag
rundt bordet, da måtte riktignok ungene stå mens de
spiste. Nå er det god plass, og denne historia som Edin
har formidlet er ei av mange som har vært fortalt rundt
dette bordet.
Tidligere publisert i Nordnorsk Magasin 5-6 2004