Historia om ei lofotkiste og et tragisk forlis

På Sjåloftet i Gammelstua har det stått ei gammel kiste, for så vidt ei av fleire gamle kister. De andre er blitt tatt i bruk til forskjellige formål i huset etter hvert som vi har pusset opp, ei er blitt TV bord, ei anna har fått ei glassplate oppå og fungerer som salongbord.
Denne kista er76 cm lang 43 cm bred og 43 cm høy. Den har et buet lokk med en elegant sving nederst. Det er fint håndverk, sidene er tappet sammen og det er brukt trenagler for å feste bordene i lokket, man ser at det er lagt vekt på at den skal se pen ut. Kista har et håndtak i hver ende, håndtakene og hengslene er smidd. Hengslene er svært enkle, to løkker som går i hverandre. Det er ikke beslag på den, men det er malte sorte bånd over lokket og i hjørnene som etterligner beslag. Innredningen er enkel som vanlig i lofotkister, det er et stort rom og leddik, et lite rom for småsaker øverst til venstre. Kista er malt grønn med de nevnte sorte båndene som etterligner beslag. Det mest oppsiktsvekkende er en inskripsjon i fronten, mer om den siden.

Nå er kista preget av tidens tann. Den er skitten, malingen er slitt og det har vært sølt linolje på den ene enden. Inni er det spor etter malingsfargene som har vært lagret der. På det ene hjørnet er det antydning til at tappene vil gli fra hverandre, sannsynligvis en fuktskade. Bunnen er reparert og forsterket med store spikrer. Det er et nøkkelhull med beslag i fronten, men ikke lås. Lokket og toppen av kisteveggen har et ca 10 mm hull rett ovenfor hverandre som trolig har vært brukt til å feste et lås til.

En oppsiktsvekkende inskripsjon kom fram
De siste årene har kista stått i halvmørket på loftet, men Else har minne om at den stod i vedskjulet da hun var barn, hun pleide å sitte på den mens faren arbeidet ved høvlebenken. Oppi kista var det oppbevart forkjellige ting som maskindeler og poser med fargestoff. For noen år siden ble kista tømt og stuet bort uten å bli undersøkt noe nærmere, den var ei av flere og den verken så eller luktet særlig innbydende. Nå i høst i forbindelse med at vi pussa opp og ordnet i Gammelstua kom ideen å hente fram kista for å se om vi kunne bruke den til noe. Tanken var å pusse den opp og male den, det blir det nok ikke noe av! Da kista kom ut i lyset kom den spennende inskripsjonen til syne. Den er 26 cm lang og 10 cm høy i to rader. Inskripsjonen er kunstferdige bokstaver og tall i lys brun farge, malt for hånd. Den er slitt, men ikke mer enn at bokstavene og tallene lar seg tyde. Øverst er det seks bokstaver og under tall som ser ut som et årstall. De første to bokstavene er AM så et punktum og så bokstavene ADIV. Under er tallene 1849 leselige. Den skitne gamle kista er altså et klenodium, 161 år gammel og i god stand. Den er den eldste daterbare gjenstanden her på gården, den var allerede gammel, ca 40 år, da Gammelstua ble bygget på slutten av 1880-tallet.

Andreas og hans skjebne
Hvem har så eid kista, og hvordan kan man tyde inskripsjonen? AM. kan trolig være initialene til Andreas Mathiasen som var Elses tippoldefar og som de fleste folkene her på Hesten stammer fra. Bokstavene ADIV er det vanskelig å lese meningen ut av. Andreas var født i 1830, og altså 19 år da han fikk denne kista i 1849. I folketellingen i 1865 finner vi at han er gift med Pernille Tallaksdatter født 1824 og har datteren Thina f. 1856 sønnene Peder f. 1864, som er Elses tippoldefar, og Magnus f. 1858. Den yngste, Anton ble født i 1868. Andreas og familien bodde i ei lita stue på Hesten, like nedenfor der Gammelstua ligger nå. Andreas var fisker og bonde, altså var de en typiske fiskarbondefamilie. Andreas fikk ikke noe langt liv, da han var 42 år kullseilte han og druknet sammen med broren utenfor Sjursholmen på vei heim fra Kjeøya. Pernille ble enke med datteren Tina sønnene Peder, Anton og Magnus å ta seg av. Omstendighetene rundt Andreas død var tragiske. Det fortelles at brødrene var ute og skulle grave fjærmakk for å sette line. På turen var de innom handelsstedet på Kjeøya og ble der bevertet med brennevin. Været var dårlig men de bestemte seg likevel for å seile hjem. Da bare forsvant de. Etter ei tid ble rester etter båten funnet ved Rotvær. Neste vår var en mann med datteren sin på jakt på Sjursholmen. Jenta fant da ei skinnbukse i fjæra, og ved nærmere ettersyn viste det seg at det var beinrester i buksa. Det fortelles at da Pernille hørte om dette dro hun ut dit og samlet benene i kjoleforkleet for å få dem i vigslet jord.

Omstendighetene rundt Andreas død har nok delvis preget ettermælet hans. I mellomkrigstiden stod avholdssaken sterkt i Vestbygda, og særlig her på gården. Her finnes mange protokoller, sangbøker og ting merket med Det Norske Totalavholdsselskap. Sannsynligvis har Andreas sin historie vært en viktig inspirasjon i dette arbeidet.

Andreas fikk kista da han var 19 år. Hvordan dette gikk til vet vi ingenting om. Det kunne ha vært en presang, eller han kan ha kjøpt den selv på markedet etter en vellykket lofotsesong. Den vakre utformingen, den håndverksmessige skikkeligheten og den forseggjorte inskripsjonen bærer bud om at den skulle representere noe ekstra fint. Den bærer preg av å ha vært et praktstykke sammenlignet med de andre kistene vi har her på gården. Når vi vet at han som voksen bodde med familien i ei lita stue med jordgulv så må denne kista ha vært noe av det mest dyrebare han eide. Kista hadde også stor betydning i lofotutrustningen, der hadde man tøyskifte og mat, kanskje ei salmebok og personlige ting.

Da Søren batt tyven
Ei historie som Edin pleide å fortelle handler nettopp om lofotkista. Historia er om en av hans forfedre, visstnok Søren, som ”kunne mer enn de fleste”. De var på lofotfiske og kista stod på bua, med alle de verdifulle tingene oppi. Søren og hans folk var dratt av sted og var opptatt med sitt. Plutselig sier han til folkene rundt seg ”Nå er det noen i kista! Vi må skynde oss til bua.” De kastet seg rundt og rodde alt de kunne for å komme fort fram. Da de kom inn på bua stod det en kar der med hånda fast oppi kista. Da Søren merket at det var noen ved kista hadde han bundet han fast, og mannen kunne ikke komme løs uten at Søren leste over han. Det var også derfor de fikk det så travelt med å komme tilbake, mannen var i livsfare med hånden i kista. Det er vel ikke så sannsynlig at historia gjelder akkurat denne kista vi har her nå, men tanken på at det kunne ha vært den er fasinerende.

Det mystiske ADIV
Kista hoder fremdeles på sine hemmeligheter. Særlig er det inskripsjonen ADIV (forutsatt at bokstavene er tolket riktig) som volder hodebry. Bokstavene er tydelige, og det ser ikke ut til at det har vært flere bokstaver eller andre tegn der. Man skulle tro at de hadde med et stedsnavn, navnet på en båt, eller kanskje en yrkesbetegnelse å gjøre, men de gir ikke mening i noen av de sammenhengene. Det kan etter mitt skjønn enten være forkortelse for et fast uttrykk som var godt kjent i samtiden (for eksempel av typen ”Gud velsigne deg”), eller det er forkortelse for et stedsnavn. Det som er sikkert er at den som skrev det hadde en mening med det, og den meningen må det være mulig å finne ut av.

Familiens skjebne
I folketellingen for 1875 finner vi Pernille eller Pernelle som ho blei kalt, som selveier og enke med de fire barna. Det som berget henne fra å måtte sette bort barna var trolig at de var så stor at de kunne gjøre nytte for seg. De tre brødrene ble dyktige fiskere og sjøfolk, og Peder som bygde Gammelstua, drev et stort sjøbruk. Pernille opplevde å bli ei gammel dame, og er i ettertid kjent som Pernellabesta, i 1900 finner vi ho som ”Føderådskone” boende hos sønnen Peder, fortsatt på Hesten. Kista var sikkert i bruk som lofotkiste, dersom den ikke var satt på lager, den var jo allerede over 50 år og sikkert preget av alderen.