Ulvehistorie fra Gullesfjorden.

Denne fortellingen er fra min far Norvald, og ble fortalt 16. Januar 2010.
Det er fra like før andre verdenskrig, det var om vinteren og pappa skulle på skolen. De bodde på Gullholm, og skolen ligger på Moelv, så det var noen kilometer som han måtte gå på ski. Han gikk opp hjemmefra og da han kom inn på skiløypa sørover til Moelv, så han at det var noen store spor i snøen like ved skiløypa, det var ingen tvil om hvilket dyr det var. Det gikk i den tiden frasagn om at det var en ulv på Hinnøya, det er usikkert om den hadde tatt dyr noen steder, men midt på vinteren var det vel ikke all verden å finne for en ulv. Skrekken for villdyr var nok like sto da som nå, så det var om å gjøre å få tatt livet av ulven.
Pappa snudde straks heim og fortalte at nå var ulven kommet til fjorden. Da han gikk opp og tok fatt på skoleveien igjen så han at ulven fulgte skisporet et stykke til Trongveien, der gjorde han et hopp over løypa og gikk ned til sjøen. Et stykke lengre fram så han at sporene gikk langs sjøen forbi Holten og videre sørover. Framme på skolen fikk han vite at ulven allerede hadde vakt oppstuss, og et jaktlag allerede var samlet for å forsøke å få skutt ulven. Den yngste i jaktlaget var for øvrig Skjalm Olufsen.
De fulgte sporene til Tverrbakkan, der ulven gikk opp på Hundnesfjellet. Jaktlaget tok fatt på den strevsomme klatringen opp på fjellet, og fulgte sporene videre til Austerdalen. Når de så i kikkerten kunne de se at sporene forsvant innover i Sørdalen, der Lofastveien går nå. Ulven endte sine dager like etter. Pappa avsluttet historien med at sant nok var ulven skutt i Vestbygda, det var hull i den, men det var visstnok også lagt ut forgiftet åte etter den.
Og som han Moelv sa det: ”Og historia er sann!”