Nytt tak på Gammelstua

Før vi begynte.
Hvorfor skifertak?
Skifer i seg selv er et godt taktekkemateriale, det varer lenge, halve taket her som har stått siden 1800-tallet er et godt bevis på det, det er vakkert og gir huset et særpreg. Ulempen er at det er vanskelig å få tak i, det er tungt å arbeide med, stein er tungt, og det er komplisert å legge. Det er heller ikke uten videre gitt at enhver snekker kan det i dag. Først prisen, Altaskifer koster 809,60 per kvm + frakt. Dvs 65000 for hele taket her. Det er derfor gode grunner til at de fleste som pusser opp gamle hus river skiferen og legger moderne materialer i stedet. Her hos oss er forholdet at vi er veldig glad i Gammelstua som den er, og vi vil gjerne beholde det særpreget som alderen gir henne. En annen sak er det at huset er så lite endret siden det ble bygget at det er mulig å beholde det i nesten museal stand dersom oppussingen og fornyingen har det som mål. Hadde vi nå lagt Decra på taket så ville det opprinnelige særpreget vært ødelagt for alltid. Valget av skifer ble gjort, på tross av prisen, men med den baktanken at det var mulig å få tak i brukt dråpeskifer, eller lappskifer som det også kalles. Vi hadde også skifer på halve taket som kunne brukes på nytt, og måtte derfor skaffe bare ca 50 kvm. Uansett gjør leggeomkostningene at taket blir dyrt nok, og ulempen med brukt stein er at det er mye arbeid med den, blant annet fordi den må sorteres i tre tykkelser, og ofte må det lages nye spikerskår i steinen. Som snekker fikk vi vår gamle venn Norodd Torbergsen fra Kilbotn. Han har vært snekker i over førti år, og har lagt mange tak, blant annet vårt eget heime i Harstad. Han har også lagt skifertak, riktignok ikke dråpeskifer, men likevel. Det fagmessige er altså i de beste hender, og det ble han som til slutt etter mange runder klarte å skaffe brukt stein.
Lappskifer
Lappskifer finnes i tre størrelser; 12x18 tommer, 10x16 og 8x14. På Gammelstua ligger den minste størrelsen opprinnelig. Vekt per kvm er 45 kilo, og tykkelsen varierer mellom 8 og 16 med mer. Det går fra 2,5 til 3,5 stein per løpemeter avhengig av størrelse. Det er behov for ulike utforminger for å tilpasse steinen til taket. Nederst ved raftene legges rems eller fotstein som er rektangulære plater, ellers avsluttes eller starter man med en halvstein som har ulik utforming. Øverst ved mønen kan man trenge en halvstein. Steinen sorteres i tre tykkelser, og man starter nederst med de tykkeste og ender øverst med de tynne.
Det viste seg at vår dimensjon nok ikke er den vanligste på bruktmarkedet. Når vi søkte etter eller hørte om stein var den alltid større. Valget ble til slutt enten ny stein, eller en annen størrelse. Ettersom vi har nok stein til ene siden av taket fant vi at vi kunne gå opp en størrelse på den andre siden. Nå fikk vi plutselig to muligheter, Norodds nabo Tormod hadde tatt ned 10x16 fra sitt tak nylig, og på Rinøyvåg lå det et lager fin stein i størrelse 12x18. Ettersom spesialsteinen til rems manglet på Rinøyvåg gikk vi til Tormod. Vi fikk kjøpt steinen til en relativt billig penge (sammenlignet med kr 809,60 per kvm), og leide bil hos Arne Lamo Pedersen for å frakte den til Hesten. Tirsdag 9 juni stillet jeg og Kristoffer opp, og ble svett for første gang av skiferstein.
Antikvarisk ”riktig”.
Hvordan skal arbeidet gjøres for at man skal følge de antikvariske prinsipper, det vil si gjøre det ”riktig”. Det ideelle er at man først bestemmer seg for hvilken periode i bygningens historie man skal tilbakeføre bygningen til. Dersom vi skulle tilbakeføre Gammelstua til slik den var betyr det at vi måttet rive svala ettersom alt tyder på at den var bygget etter selve huset. Det var selvsagt uaktuelt. Dessuten vet vi ikke helt sikkert hvordan huset så ut da det var nytt, så kompromisser og ”feil” er en del av gamet. En annen sak er det at mye tyder på at svala har hatt bølgeblikk, ikke takstein, fra starten, og det ”korrekte” ville vært å beholde bølgeblikk nederst på taket. Det var like uaktuelt. Vi bestemte oss også for å pynte på konstruksjonen ved å gjøre svala like bredt som resten av huset, det var fra før av ca 15 cm smalere på hver side. Huset har aldri hatt takrenner, og vi tilfører dermed et nytt element nå. Andre antivariske prinsipp er at man skal ta vare på gamle materialer så langt det er mulig, og i den grad man må lage nytt så lages det nøyaktige kopier av det gamle. Dette har vi nok ikke tatt så nøye, praktiske håndverkmessige og økonomiske forhold har nok rådd grunnen.
Et museum ville også vurdert å ta vare på gamle håndverksmetoder, ved å bruke gamle redskaper og arbeidsmetoder, og for å ta vare på gammel kunnskap. Det har ikke vært aktuelt her. Det er altså opplagt at vi ikke følger museumsfaglige prinsipper i dette arbeidet, likevel tar jeg de med her, slik at vi i alle fall vet når vi bryter dem. Det er også slik at alle steder der gamle hus restaureres må det inngås kompromisser, uten at prosjektet er museumsmessig mislykket av den grunn. Dette er jo ikke noe museum, og det som blir riktig og det som blir nytt blir jo pent sammen det også. Underveis i arbeidet ser man jo at alt som ble gjort før ikke nødvendigvis var bra, og verden har gått framover. Bjørkenever var vanlig som tetting under steinen på 1800 tallet, det er uaktuelt nå, selv om vi ikke vet sikkert at platene vi legger vil holde noe lengre. Det skal nesten godt gjøres.
Vi tror Gammelstua blir vakker med skifer på taket, og å tilbakeføre store deler av taket til det opprinnelige bidrar til at det ærverdige ved huset blir tatt vare på.