Det er rart å stå her på Hemmestad brygge og være gullesfjerding og tenke på alle mine forfedre som har vært kunder her siden handelen her startet på slutten av 1700-tallet. Mon tro hvordan de har opplevd det og hvordan de har vært mottatt som samer fra innfjorden?
Jeg skal si litt om hvordan Hemmestad brygge har vært som et typisk handelssted fra etableringen til det gikk konkurs i 1904, og hvordan folk flest, og kanskje mine forfedre opplevde Hemmestad. De som har skrevet om Hemmestad brygge er Magne Heide i Trondarnes Distriktsmuseums skriftserie, og Astri Fremmerlid og noen flere i Årbok for Kvæfjord nr 2 1988.
Etableringen og brennevinet.
Etableringen av de nordnorske handelsstedene kom ut av en situasjon der handelsforholdene var svært kaotiske. De gjeldende privilegiene som byene Bergen og Trondheim hadde var under press og lakk i flere ender. Det var blant annet også brennevinsomsetningen som skapte problemer. Petter Dass skriver i Nordlands Trompet om de såkalte knapene, bønder og andre som drev lokalhandel;
Der boer de Norlændigske Knaber i rad
Hvis Brændevinspander gjør mangen en glad
Og lærer dem ferdig at snakke
Argumentasjonen fra myndighetene var både sosial, at bønder og fiskere brukte pengene sine på noe som ikke var nødvendig, og økonomisk for kongens kasse, man tapte inntekter. Problemet var heller ikke ubetydelig, i 1755 ble hele 95 brennevinspanner beslaglagt i Troms. For å løse dette ble det gitt bevillinger til gjestgiverier som også kunne drive handel med såkalte grove varer. Den første gjestgiveren på Hemmestad, Gregus Jacobsen, fikk bevilling i 1798, men han hadde tydeligvis drevet handel før. Allerede i 1784 var han innstevnet for ulovlig salg av brennevin. Gregus Jakobsen var en velstående gårdbruker og lensmann, og arbeidet seg opp til å bli Kvæfjords rikeste da han døde i 1800. Boet ble gjort opp med 2691 riksdaler i pluss. Han hadde da vært gift med Inger Marie Larsdatter siden 1772, og de hadde ti barn sammen. Ingen av disse fikk videreføre farens livsverk.
Dynastiet Fochsen etableres
Inger Marie giftet seg i slutten av 1801 med Jens Fochsen, hun var da 47 år. Inger Marie døde i 1836. Jens Fochsen giftet seg på ny med den ca 30 år yngre Ottina, og de fikk sønnen Jens i 1838. Giftermålet foregikk heime i huset ”efter kongelig bevilling” som det heter. I juni 1841 ble også sønnen Johan født. Det fikk imidlertid ikke faren oppleve, han var død et par måneder tidligere. Disse to sønnene kom til å føre handelsstedet videre ettersom Jens overtok Hemmestad, mens Johan etablerte seg på Borkenes. Den 42 årige Ottina giftet seg i 1843 med den 16 år yngre Peder Svanem, de hadde ingen felles barn.
Storhetstiden
Under Peder Svanem og Jens Fochsen d.y. var Hemmestad på høyden av sin velstand. En høykonjunktur i fiskeriene siden 1820-tallet og helt fram til rundt 1880 gav gode vilkår for de lokale handelshusene. Folketellingen i 1875 viser også at familien på Øvre Hemmestad nå sosialt sett var vokst ut av det normale bygdesamfunnet, yrkessammensetningen på gården var ikke bare drenger og tjenestefolk. Nå var 19 år gamle Henriette Lexau ansatt som guvernante, slik at barna ikke skulle behøve å gå på skole med allmuens barn. Der var også skipper, handelsbetjent, gårdsarbeider, kokkepike, budeie og underbudeie, i tillegg til vanlige tjenestefolk. Til sammen var det 17 personer i husholdet.
Hemmestad var som de andre handelsstedene, agent for det moderne i landsdelen. Der foregikk en omfattende produksjon og pakking av varer for videresal. Butikken hadde nødvendige varer for folk i fjorden, og de hadde også noe ekstra som folk kunne ønske seg, og arbeide litt ekstra hardt for å skaffe seg. På godt og ondt ordnet de med kreditt for folk, det var selvfølgelig nødvendig for å skaffe utrustning til fiske, men det bandt også folk til handelsstedet på en måte det ikke var lett å komme bort fra. Det moderne kom også til Hemmestad med dampskipsanløp og poståpneri, og med alt liv og røre som fulgte med. Det store handelshuset hadde også en funksjon som opplæringssted for ungdommen i fjorden. Mange var innom der en periode i unge år og fikk innblikk i et stort og moderne hushold, med fin mat og nye måter å gjøre tingene på, kanskje også nye og uvante krav til renslighet.
Handelsstedet og folket i fjorden, på godt og ondt
Et spørsmål er hvordan Hemmestad kunne bli Kvæfjords største handelssted med beliggenheten såpass langt unna leia? Hva var det som ble produsert i fjordene rundt som kunne skape den store velstanden som ble Hemmestad til del? Først og fremst er svaret at det var driftige og flinke handelsmenn her som både så mulighetene og klarte å utnytte dem til sin fordel. Det er også en interessant tanke at Hemmestad ligger nært det samiske kjerneområdet på Hinnøya, og samiske produkter har alltid vært viktige i handelen. På Kjengsnes lå den samiske skolen, sannsynligvis den eneste faste skolebygningen i fjorden. I Gullesfjorden var det et godt torskefiske, og samene hadde lange tradisjoner med jakt og fangst. Jordbruksproduksjon har det alltid ligget til rette for ellers i fjorden, og Hemmestad åpnet for å kunne selge overskuddsprodukter fra gårdene. Produktene fantes, og det som var viktig var å få folk til å streve hardt for å bringe dem til Hemmestad. Den gjensidige avhengigheten uttrykkes treffende i Hans Lind sitt dikt ”Skylda” utgitt i 1910 i samlingen Nordlandsvisor. Her er samtalen mellom handelsmannen og den fattige bonden foran disken:
SKYLDA
”Her kjem di – innan-a å a’ ytra
men like galt di læt å sytra
om småe lotta å store tap,
å eg, så borga dem børnskap,
får ’kje skjelling – på skylda.”
”I lyt då bie å vær i mente;
i år så før får I rekne rente,
de står ’kje på me’ at tallan gror;
I sei I synes di veks før stor?
-eg e herre – førr skylda!”
”I kann få sekkerheit, - der e stua,
å feite porka, å goe kua,
men – slepp eg panting, å di får gå
så har eg dundyne I kann få
me’ I bia – på skylda!”
”De va ’kje nytt at du driv meg dyna
å gammelporka di métt i syna
å lyg meg alldeles gjønnavåt;
men – kor du tek ifrå å fer åt –
nu betale du skylda!”
”I trur meg ikkje? – Eg pin å koka,
Eg har ’kje meire enn gammelbroka.
Sjå, ho e lappa, ho e ’kje rar,
Men – e I trengan, så går eg bar
Å slit skinne – før skylda!”
”D’e ka di byr meg - før mat å vara!
D’e mon å hjelpe fram slike kara!
Men – eg e vant å få skam te takk;
eg skjelne skikkeli folk å pakk
ette skikkan å skylda.”
Egentlig var det ikke så mye hjelp for handelsmannen å drive inn gjelda med hard hand. Den egentlige herligheta var arbeidskrafta til folkene rundt fjorden, og når de først var bundet til ham så fikk han det utbyttet de var i stand å gi.
Når jeg snakker med folk rundt i Gullesfjorden så er det ikke noen av de fine historiene om en paternalistisk handelsmann som tok vare på enker og faderløse. Historiene forteller om en grunnleggende mistillit til handelsmannen på Hemmestad, folk mente at de blei lurt. Brennevinet var særlig et ankepunkt. Det fortelles at når folk kom dit med varer og skulle handle, de hadde rodd langt og var slitne, så fikk de fikk en stor mottakelse. ”Å, e de dokker som kjem hit!” Så var det inn på bua og det ble skjenkt opp en stor dram. Så skulle det handles, og det er vel mulig at handelen ikke gikk i deres favør. Ei anna historie som også Astri Fremmerlid forteller i sin artikkel, er om mannen med den sjeldne yrkesskaden på Hemmestad. Det var en halt bryggebetjent der, og det het seg at han slet ut kneet sitt med å holde foten under vekta slik at han lurte kallene. Denne historia finnes også i en atskillig drøyere versjon fra Gullesfjorden, men den lar vi ligge nå. Den grunnleggende mistilliten viste seg også i at alt som ble gjort og sagt ble tatt opp i verste mening. Det fortelles at da Anders G. døde dro noen av de etterlatte til Hemmestad for å gjøre opp etter ham. De betalte gjelda, og fortsatte å handle. Til slutt skulle de ha ei likkiste. ”Åja hvem er det som er død?” ble det spurt. De fortalt at det var Anders. ”Det skulle dere ha sagt før” ble det svart. Utsagnet ble fortolket som et forsøk på å jukse med gjelda, som da heldigvis var betalt.
Nedgangstida
Nedgangen for de nordnorske handelsstedene kom i siste del av 1800-tallet, og rammet Hemmestad på samme måte som de andre. Frislippet av handelen førte til at det kom mange butikker rundt omkring i fjorden, slik at det ble flere valg for folk. Alternative kredittinstitusjoner med sparebankene som ble opprettet er en annen viktig faktor som gav folk alternativer. De nye byene og tettstedene som vokste fram gav en konkurranse som de litt gammelmodige handelsstedene ikke kunne stå imot. I Kvæfjord var det Johan Fochsen på Borkenes som ble vinneren over broren Jens på Hemmestad. Det hadde også med lokale forhold som havn og kommunikasjoner å gjøre. Dampskipene kunne ikke legge til på Hemmestad, og i lengden ble det for tungvindt å få mye varer med lettbåter til og fra dampskipet. Hemmestad brygge gikk konkurs da Jens Fochsen d.y. døde i 1904. Mange av handelsmennene tapte store beløp til folk rundt omkring som ikke kunne gjøre opp for seg. Jeg vet ikke om mine forfedre var blant dem, og jeg tror ikke jeg vil forsøke å finne det ut.
Hemmestad brygge – et minne om ei anna tid.
Hemmestad brygge er et minne om mange sider av gamle Kvæfjord. Først og fremst er det et symbol på den tida da verdiskapningen for første gang ble flyttet fra de sørnorske byene til nordnorske lokalsamfunn. Det er også symbol på det moderne slik det framstod på 1800-tallet, og var en agent for sin tid. Hemmestad brygge er også et minne om ei tid da forskjellene mellom folk i fjorden var enorme. Det vanskelig å forestille seg hvordan folkene som bodde i gammer og to-romsstuer opplevde prakten på Øvre-Hemmestad.
Takk for oppmerksomheten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar