Historia om ei lofotkiste og et tragisk forlis

På Sjåloftet i Gammelstua har det stått ei gammel kiste, for så vidt ei av fleire gamle kister. De andre er blitt tatt i bruk til forskjellige formål i huset etter hvert som vi har pusset opp, ei er blitt TV bord, ei anna har fått ei glassplate oppå og fungerer som salongbord.
Denne kista er76 cm lang 43 cm bred og 43 cm høy. Den har et buet lokk med en elegant sving nederst. Det er fint håndverk, sidene er tappet sammen og det er brukt trenagler for å feste bordene i lokket, man ser at det er lagt vekt på at den skal se pen ut. Kista har et håndtak i hver ende, håndtakene og hengslene er smidd. Hengslene er svært enkle, to løkker som går i hverandre. Det er ikke beslag på den, men det er malte sorte bånd over lokket og i hjørnene som etterligner beslag. Innredningen er enkel som vanlig i lofotkister, det er et stort rom og leddik, et lite rom for småsaker øverst til venstre. Kista er malt grønn med de nevnte sorte båndene som etterligner beslag. Det mest oppsiktsvekkende er en inskripsjon i fronten, mer om den siden.

Nå er kista preget av tidens tann. Den er skitten, malingen er slitt og det har vært sølt linolje på den ene enden. Inni er det spor etter malingsfargene som har vært lagret der. På det ene hjørnet er det antydning til at tappene vil gli fra hverandre, sannsynligvis en fuktskade. Bunnen er reparert og forsterket med store spikrer. Det er et nøkkelhull med beslag i fronten, men ikke lås. Lokket og toppen av kisteveggen har et ca 10 mm hull rett ovenfor hverandre som trolig har vært brukt til å feste et lås til.

En oppsiktsvekkende inskripsjon kom fram
De siste årene har kista stått i halvmørket på loftet, men Else har minne om at den stod i vedskjulet da hun var barn, hun pleide å sitte på den mens faren arbeidet ved høvlebenken. Oppi kista var det oppbevart forkjellige ting som maskindeler og poser med fargestoff. For noen år siden ble kista tømt og stuet bort uten å bli undersøkt noe nærmere, den var ei av flere og den verken så eller luktet særlig innbydende. Nå i høst i forbindelse med at vi pussa opp og ordnet i Gammelstua kom ideen å hente fram kista for å se om vi kunne bruke den til noe. Tanken var å pusse den opp og male den, det blir det nok ikke noe av! Da kista kom ut i lyset kom den spennende inskripsjonen til syne. Den er 26 cm lang og 10 cm høy i to rader. Inskripsjonen er kunstferdige bokstaver og tall i lys brun farge, malt for hånd. Den er slitt, men ikke mer enn at bokstavene og tallene lar seg tyde. Øverst er det seks bokstaver og under tall som ser ut som et årstall. De første to bokstavene er AM så et punktum og så bokstavene ADIV. Under er tallene 1849 leselige. Den skitne gamle kista er altså et klenodium, 161 år gammel og i god stand. Den er den eldste daterbare gjenstanden her på gården, den var allerede gammel, ca 40 år, da Gammelstua ble bygget på slutten av 1880-tallet.

Andreas og hans skjebne
Hvem har så eid kista, og hvordan kan man tyde inskripsjonen? AM. kan trolig være initialene til Andreas Mathiasen som var Elses tippoldefar og som de fleste folkene her på Hesten stammer fra. Bokstavene ADIV er det vanskelig å lese meningen ut av. Andreas var født i 1830, og altså 19 år da han fikk denne kista i 1849. I folketellingen i 1865 finner vi at han er gift med Pernille Tallaksdatter født 1824 og har datteren Thina f. 1856 sønnene Peder f. 1864, som er Elses tippoldefar, og Magnus f. 1858. Den yngste, Anton ble født i 1868. Andreas og familien bodde i ei lita stue på Hesten, like nedenfor der Gammelstua ligger nå. Andreas var fisker og bonde, altså var de en typiske fiskarbondefamilie. Andreas fikk ikke noe langt liv, da han var 42 år kullseilte han og druknet sammen med broren utenfor Sjursholmen på vei heim fra Kjeøya. Pernille ble enke med datteren Tina sønnene Peder, Anton og Magnus å ta seg av. Omstendighetene rundt Andreas død var tragiske. Det fortelles at brødrene var ute og skulle grave fjærmakk for å sette line. På turen var de innom handelsstedet på Kjeøya og ble der bevertet med brennevin. Været var dårlig men de bestemte seg likevel for å seile hjem. Da bare forsvant de. Etter ei tid ble rester etter båten funnet ved Rotvær. Neste vår var en mann med datteren sin på jakt på Sjursholmen. Jenta fant da ei skinnbukse i fjæra, og ved nærmere ettersyn viste det seg at det var beinrester i buksa. Det fortelles at da Pernille hørte om dette dro hun ut dit og samlet benene i kjoleforkleet for å få dem i vigslet jord.

Omstendighetene rundt Andreas død har nok delvis preget ettermælet hans. I mellomkrigstiden stod avholdssaken sterkt i Vestbygda, og særlig her på gården. Her finnes mange protokoller, sangbøker og ting merket med Det Norske Totalavholdsselskap. Sannsynligvis har Andreas sin historie vært en viktig inspirasjon i dette arbeidet.

Andreas fikk kista da han var 19 år. Hvordan dette gikk til vet vi ingenting om. Det kunne ha vært en presang, eller han kan ha kjøpt den selv på markedet etter en vellykket lofotsesong. Den vakre utformingen, den håndverksmessige skikkeligheten og den forseggjorte inskripsjonen bærer bud om at den skulle representere noe ekstra fint. Den bærer preg av å ha vært et praktstykke sammenlignet med de andre kistene vi har her på gården. Når vi vet at han som voksen bodde med familien i ei lita stue med jordgulv så må denne kista ha vært noe av det mest dyrebare han eide. Kista hadde også stor betydning i lofotutrustningen, der hadde man tøyskifte og mat, kanskje ei salmebok og personlige ting.

Da Søren batt tyven
Ei historie som Edin pleide å fortelle handler nettopp om lofotkista. Historia er om en av hans forfedre, visstnok Søren, som ”kunne mer enn de fleste”. De var på lofotfiske og kista stod på bua, med alle de verdifulle tingene oppi. Søren og hans folk var dratt av sted og var opptatt med sitt. Plutselig sier han til folkene rundt seg ”Nå er det noen i kista! Vi må skynde oss til bua.” De kastet seg rundt og rodde alt de kunne for å komme fort fram. Da de kom inn på bua stod det en kar der med hånda fast oppi kista. Da Søren merket at det var noen ved kista hadde han bundet han fast, og mannen kunne ikke komme løs uten at Søren leste over han. Det var også derfor de fikk det så travelt med å komme tilbake, mannen var i livsfare med hånden i kista. Det er vel ikke så sannsynlig at historia gjelder akkurat denne kista vi har her nå, men tanken på at det kunne ha vært den er fasinerende.

Det mystiske ADIV
Kista hoder fremdeles på sine hemmeligheter. Særlig er det inskripsjonen ADIV (forutsatt at bokstavene er tolket riktig) som volder hodebry. Bokstavene er tydelige, og det ser ikke ut til at det har vært flere bokstaver eller andre tegn der. Man skulle tro at de hadde med et stedsnavn, navnet på en båt, eller kanskje en yrkesbetegnelse å gjøre, men de gir ikke mening i noen av de sammenhengene. Det kan etter mitt skjønn enten være forkortelse for et fast uttrykk som var godt kjent i samtiden (for eksempel av typen ”Gud velsigne deg”), eller det er forkortelse for et stedsnavn. Det som er sikkert er at den som skrev det hadde en mening med det, og den meningen må det være mulig å finne ut av.

Familiens skjebne
I folketellingen for 1875 finner vi Pernille eller Pernelle som ho blei kalt, som selveier og enke med de fire barna. Det som berget henne fra å måtte sette bort barna var trolig at de var så stor at de kunne gjøre nytte for seg. De tre brødrene ble dyktige fiskere og sjøfolk, og Peder som bygde Gammelstua, drev et stort sjøbruk. Pernille opplevde å bli ei gammel dame, og er i ettertid kjent som Pernellabesta, i 1900 finner vi ho som ”Føderådskone” boende hos sønnen Peder, fortsatt på Hesten. Kista var sikkert i bruk som lofotkiste, dersom den ikke var satt på lager, den var jo allerede over 50 år og sikkert preget av alderen.

Hemmestad brygge på godt og … Kåseri på Hemmestad 5. juni 2010.

Det er rart å stå her på Hemmestad brygge og være gullesfjerding og tenke på alle mine forfedre som har vært kunder her siden handelen her startet på slutten av 1700-tallet. Mon tro hvordan de har opplevd det og hvordan de har vært mottatt som samer fra innfjorden?
Jeg skal si litt om hvordan Hemmestad brygge har vært som et typisk handelssted fra etableringen til det gikk konkurs i 1904, og hvordan folk flest, og kanskje mine forfedre opplevde Hemmestad. De som har skrevet om Hemmestad brygge er Magne Heide i Trondarnes Distriktsmuseums skriftserie, og Astri Fremmerlid og noen flere i Årbok for Kvæfjord nr 2 1988.
Etableringen og brennevinet.
Etableringen av de nordnorske handelsstedene kom ut av en situasjon der handelsforholdene var svært kaotiske. De gjeldende privilegiene som byene Bergen og Trondheim hadde var under press og lakk i flere ender. Det var blant annet også brennevinsomsetningen som skapte problemer. Petter Dass skriver i Nordlands Trompet om de såkalte knapene, bønder og andre som drev lokalhandel;

Der boer de Norlændigske Knaber i rad
Hvis Brændevinspander gjør mangen en glad
Og lærer dem ferdig at snakke

Argumentasjonen fra myndighetene var både sosial, at bønder og fiskere brukte pengene sine på noe som ikke var nødvendig, og økonomisk for kongens kasse, man tapte inntekter. Problemet var heller ikke ubetydelig, i 1755 ble hele 95 brennevinspanner beslaglagt i Troms. For å løse dette ble det gitt bevillinger til gjestgiverier som også kunne drive handel med såkalte grove varer. Den første gjestgiveren på Hemmestad, Gregus Jacobsen, fikk bevilling i 1798, men han hadde tydeligvis drevet handel før. Allerede i 1784 var han innstevnet for ulovlig salg av brennevin. Gregus Jakobsen var en velstående gårdbruker og lensmann, og arbeidet seg opp til å bli Kvæfjords rikeste da han døde i 1800. Boet ble gjort opp med 2691 riksdaler i pluss. Han hadde da vært gift med Inger Marie Larsdatter siden 1772, og de hadde ti barn sammen. Ingen av disse fikk videreføre farens livsverk.

Dynastiet Fochsen etableres
Inger Marie giftet seg i slutten av 1801 med Jens Fochsen, hun var da 47 år. Inger Marie døde i 1836. Jens Fochsen giftet seg på ny med den ca 30 år yngre Ottina, og de fikk sønnen Jens i 1838. Giftermålet foregikk heime i huset ”efter kongelig bevilling” som det heter. I juni 1841 ble også sønnen Johan født. Det fikk imidlertid ikke faren oppleve, han var død et par måneder tidligere. Disse to sønnene kom til å føre handelsstedet videre ettersom Jens overtok Hemmestad, mens Johan etablerte seg på Borkenes. Den 42 årige Ottina giftet seg i 1843 med den 16 år yngre Peder Svanem, de hadde ingen felles barn.

Storhetstiden
Under Peder Svanem og Jens Fochsen d.y. var Hemmestad på høyden av sin velstand. En høykonjunktur i fiskeriene siden 1820-tallet og helt fram til rundt 1880 gav gode vilkår for de lokale handelshusene. Folketellingen i 1875 viser også at familien på Øvre Hemmestad nå sosialt sett var vokst ut av det normale bygdesamfunnet, yrkessammensetningen på gården var ikke bare drenger og tjenestefolk. Nå var 19 år gamle Henriette Lexau ansatt som guvernante, slik at barna ikke skulle behøve å gå på skole med allmuens barn. Der var også skipper, handelsbetjent, gårdsarbeider, kokkepike, budeie og underbudeie, i tillegg til vanlige tjenestefolk. Til sammen var det 17 personer i husholdet.

Hemmestad var som de andre handelsstedene, agent for det moderne i landsdelen. Der foregikk en omfattende produksjon og pakking av varer for videresal. Butikken hadde nødvendige varer for folk i fjorden, og de hadde også noe ekstra som folk kunne ønske seg, og arbeide litt ekstra hardt for å skaffe seg. På godt og ondt ordnet de med kreditt for folk, det var selvfølgelig nødvendig for å skaffe utrustning til fiske, men det bandt også folk til handelsstedet på en måte det ikke var lett å komme bort fra. Det moderne kom også til Hemmestad med dampskipsanløp og poståpneri, og med alt liv og røre som fulgte med. Det store handelshuset hadde også en funksjon som opplæringssted for ungdommen i fjorden. Mange var innom der en periode i unge år og fikk innblikk i et stort og moderne hushold, med fin mat og nye måter å gjøre tingene på, kanskje også nye og uvante krav til renslighet.

Handelsstedet og folket i fjorden, på godt og ondt
Et spørsmål er hvordan Hemmestad kunne bli Kvæfjords største handelssted med beliggenheten såpass langt unna leia? Hva var det som ble produsert i fjordene rundt som kunne skape den store velstanden som ble Hemmestad til del? Først og fremst er svaret at det var driftige og flinke handelsmenn her som både så mulighetene og klarte å utnytte dem til sin fordel. Det er også en interessant tanke at Hemmestad ligger nært det samiske kjerneområdet på Hinnøya, og samiske produkter har alltid vært viktige i handelen. På Kjengsnes lå den samiske skolen, sannsynligvis den eneste faste skolebygningen i fjorden. I Gullesfjorden var det et godt torskefiske, og samene hadde lange tradisjoner med jakt og fangst. Jordbruksproduksjon har det alltid ligget til rette for ellers i fjorden, og Hemmestad åpnet for å kunne selge overskuddsprodukter fra gårdene. Produktene fantes, og det som var viktig var å få folk til å streve hardt for å bringe dem til Hemmestad. Den gjensidige avhengigheten uttrykkes treffende i Hans Lind sitt dikt ”Skylda” utgitt i 1910 i samlingen Nordlandsvisor. Her er samtalen mellom handelsmannen og den fattige bonden foran disken:


SKYLDA
”Her kjem di – innan-a å a’ ytra
men like galt di læt å sytra
om småe lotta å store tap,
å eg, så borga dem børnskap,
får ’kje skjelling – på skylda.”

”I lyt då bie å vær i mente;
i år så før får I rekne rente,
de står ’kje på me’ at tallan gror;
I sei I synes di veks før stor?
-eg e herre – førr skylda!”

”I kann få sekkerheit, - der e stua,
å feite porka, å goe kua,
men – slepp eg panting, å di får gå
så har eg dundyne I kann få
me’ I bia – på skylda!”

”De va ’kje nytt at du driv meg dyna
å gammelporka di métt i syna
å lyg meg alldeles gjønnavåt;
men – kor du tek ifrå å fer åt –
nu betale du skylda!”

”I trur meg ikkje? – Eg pin å koka,
Eg har ’kje meire enn gammelbroka.
Sjå, ho e lappa, ho e ’kje rar,
Men – e I trengan, så går eg bar
Å slit skinne – før skylda!”

”D’e ka di byr meg - før mat å vara!
D’e mon å hjelpe fram slike kara!
Men – eg e vant å få skam te takk;
eg skjelne skikkeli folk å pakk
ette skikkan å skylda.”


Egentlig var det ikke så mye hjelp for handelsmannen å drive inn gjelda med hard hand. Den egentlige herligheta var arbeidskrafta til folkene rundt fjorden, og når de først var bundet til ham så fikk han det utbyttet de var i stand å gi.

Når jeg snakker med folk rundt i Gullesfjorden så er det ikke noen av de fine historiene om en paternalistisk handelsmann som tok vare på enker og faderløse. Historiene forteller om en grunnleggende mistillit til handelsmannen på Hemmestad, folk mente at de blei lurt. Brennevinet var særlig et ankepunkt. Det fortelles at når folk kom dit med varer og skulle handle, de hadde rodd langt og var slitne, så fikk de fikk en stor mottakelse. ”Å, e de dokker som kjem hit!” Så var det inn på bua og det ble skjenkt opp en stor dram. Så skulle det handles, og det er vel mulig at handelen ikke gikk i deres favør. Ei anna historie som også Astri Fremmerlid forteller i sin artikkel, er om mannen med den sjeldne yrkesskaden på Hemmestad. Det var en halt bryggebetjent der, og det het seg at han slet ut kneet sitt med å holde foten under vekta slik at han lurte kallene. Denne historia finnes også i en atskillig drøyere versjon fra Gullesfjorden, men den lar vi ligge nå. Den grunnleggende mistilliten viste seg også i at alt som ble gjort og sagt ble tatt opp i verste mening. Det fortelles at da Anders G. døde dro noen av de etterlatte til Hemmestad for å gjøre opp etter ham. De betalte gjelda, og fortsatte å handle. Til slutt skulle de ha ei likkiste. ”Åja hvem er det som er død?” ble det spurt. De fortalt at det var Anders. ”Det skulle dere ha sagt før” ble det svart. Utsagnet ble fortolket som et forsøk på å jukse med gjelda, som da heldigvis var betalt.

Nedgangstida
Nedgangen for de nordnorske handelsstedene kom i siste del av 1800-tallet, og rammet Hemmestad på samme måte som de andre. Frislippet av handelen førte til at det kom mange butikker rundt omkring i fjorden, slik at det ble flere valg for folk. Alternative kredittinstitusjoner med sparebankene som ble opprettet er en annen viktig faktor som gav folk alternativer. De nye byene og tettstedene som vokste fram gav en konkurranse som de litt gammelmodige handelsstedene ikke kunne stå imot. I Kvæfjord var det Johan Fochsen på Borkenes som ble vinneren over broren Jens på Hemmestad. Det hadde også med lokale forhold som havn og kommunikasjoner å gjøre. Dampskipene kunne ikke legge til på Hemmestad, og i lengden ble det for tungvindt å få mye varer med lettbåter til og fra dampskipet. Hemmestad brygge gikk konkurs da Jens Fochsen d.y. døde i 1904. Mange av handelsmennene tapte store beløp til folk rundt omkring som ikke kunne gjøre opp for seg. Jeg vet ikke om mine forfedre var blant dem, og jeg tror ikke jeg vil forsøke å finne det ut.

Hemmestad brygge – et minne om ei anna tid.
Hemmestad brygge er et minne om mange sider av gamle Kvæfjord. Først og fremst er det et symbol på den tida da verdiskapningen for første gang ble flyttet fra de sørnorske byene til nordnorske lokalsamfunn. Det er også symbol på det moderne slik det framstod på 1800-tallet, og var en agent for sin tid. Hemmestad brygge er også et minne om ei tid da forskjellene mellom folk i fjorden var enorme. Det vanskelig å forestille seg hvordan folkene som bodde i gammer og to-romsstuer opplevde prakten på Øvre-Hemmestad.

Takk for oppmerksomheten!

Ulvehistorie fra Gullesfjorden.

Denne fortellingen er fra min far Norvald, og ble fortalt 16. Januar 2010.
Det er fra like før andre verdenskrig, det var om vinteren og pappa skulle på skolen. De bodde på Gullholm, og skolen ligger på Moelv, så det var noen kilometer som han måtte gå på ski. Han gikk opp hjemmefra og da han kom inn på skiløypa sørover til Moelv, så han at det var noen store spor i snøen like ved skiløypa, det var ingen tvil om hvilket dyr det var. Det gikk i den tiden frasagn om at det var en ulv på Hinnøya, det er usikkert om den hadde tatt dyr noen steder, men midt på vinteren var det vel ikke all verden å finne for en ulv. Skrekken for villdyr var nok like sto da som nå, så det var om å gjøre å få tatt livet av ulven.
Pappa snudde straks heim og fortalte at nå var ulven kommet til fjorden. Da han gikk opp og tok fatt på skoleveien igjen så han at ulven fulgte skisporet et stykke til Trongveien, der gjorde han et hopp over løypa og gikk ned til sjøen. Et stykke lengre fram så han at sporene gikk langs sjøen forbi Holten og videre sørover. Framme på skolen fikk han vite at ulven allerede hadde vakt oppstuss, og et jaktlag allerede var samlet for å forsøke å få skutt ulven. Den yngste i jaktlaget var for øvrig Skjalm Olufsen.
De fulgte sporene til Tverrbakkan, der ulven gikk opp på Hundnesfjellet. Jaktlaget tok fatt på den strevsomme klatringen opp på fjellet, og fulgte sporene videre til Austerdalen. Når de så i kikkerten kunne de se at sporene forsvant innover i Sørdalen, der Lofastveien går nå. Ulven endte sine dager like etter. Pappa avsluttet historien med at sant nok var ulven skutt i Vestbygda, det var hull i den, men det var visstnok også lagt ut forgiftet åte etter den.
Og som han Moelv sa det: ”Og historia er sann!”

A biography of Led Zeppelin.

Julens leseropplevelse er presangen fra Øyvind og Linda; A biography of Led Zeppelin. When Giants Walked the Earth. Skrevet av den britiske musikkjournalisten Mick Wall. Boka er på 534 sider inkludert 39 sider noter, kildehenvisninger og et fyldig register. Illustrasjonene er samlet i bolker og strekker seg over hele spennet fra Jimmy Page i The Yardbirds i 1966, til Robert Plant og Alison Krauss i 2008.
Forventningene til ei slik bok er store, samtidig som det er åpenbare fallgruver for forfatteren. På den ene siden kan forfatteren fristes til å skjønnmale artistene og løfte deres genialitet til de store høyder, og dermed miste det kritiske grepet som skal borge for et ærlig bilde. På den annen side er det mulig å skrive ei bok om livet og skandalene rundt bandet, og dermed miste musikken og det de skapte helt av syne. Bare ved å lese undertittelen When Giants Walked the Earth kan man få mistanke om det første. Ettersom jeg foreløpig bare har lest de første sidene holder jeg muligheten for at tittelen enten skal leses ironisk, eller at det handler om gruppens vekst til en såkalt rocke-dinosaur. Jeg ønsker meg ei ærlig bok som forteller hvorfor Led Zeppelin kunne vokse til tidenes største rockeband (i manges øyne), og tar med både bandmedlemmenes evner, men i tillegg sier noe om omstendighetene rundt, traff de noe i tiden? Eksemplet på det er Klas Gustafson sin glimrende biografi Cornelis Vreeswijk – et bluesliv fra 2006. Den største skuffelsen er å lese en biografi, og ikke forstå hvorfor hovedpersonen ble verd boka!

Nå er jeg i den glade forventningens tid, og dersom boka er verd det så skriver jeg hvorfor den er god.

På konsert med Tonje Unstad i kveld

På konsert med Tonje Unstad i kveld, på scenen i Storsalen 21.10.2009.
Store forventninger før konserten, Tonje har nettopp gitt ut si andre plate, ”Æ ror aleina”, og med tanke på de fine sangene hun hadde fra den første plata skulle man ha forventninger. Hun stiller også med et helt orkester, Jørn Øyen på tangenter, Svein Schultz på bass, Helge Norbakken på trommer og Børge Øverleir på elgitar. Uttrykket varierer fra de rene klassiske viser som ”Bare mæ” og ”Æ ror aleina”, til de mer jazzinspirerte ”Nattdyr” og ”Kjære Amor” og låter med meire trøkk i som ”Orca ikkje” og ”Byen & Havet”. Det fine orkesteret og variasjonen er faktisk en av styrkene med både plata og konserten. Tonje har en dyp og vakker stemme som kler de poetiske tekstene godt, og for eksempel til den vakre ”Stjernetyven” og ”Søv du i natt” kommer stemmen til sin rett. Tekstene er et kapittel for seg, poetisk vakre, og stort sett fri for klisjeer. Uttrykk som ”fjorden sitt nybona dansegolv” fra ”Æ ror aleina” eller ”vi laga ripa i havoverflata/ vi sluke saltvann som øl” fra ”Orca ikkje” vise både humor og poetisk kraft. Artig og overraskende var ”Motbydelig Nydelig” der Ola Bremnes kom inn og sang mot henne, på plata er det Terje Nilsen som synger.
Tonje er flink på scenen, hun er sjarmerende og etablerer umiddelbart kontakt med publikum, og allsangen til ”Orca ikkje” runga i salen. Hun skaper ei koselig stemning med småprat og anekdoter mellom hver låt, kanskje litt mye og litt for improvisert av og til, men det strammer seg vel opp når hun får spilt noen flere konserter, dette var jo først i konsertrekka.

Tonje Unstad er et forholdsvis nytt skudd på den lange, varierte og hederskronte greina av nordnorske visediktere og sangere. Hun har gitt ut plata ”Sett” i 2006, hun har turnert med Jan Eggum, og hun har vært med på høgskolen sitt prosjekt Opp og fram som ble til i regi av Heidi Angell Berntsen. Det er ikke lett, hun blir automatisk sammenlignet med alle de store, og sammenligningen er spennende. Tekstene er poetiske og har en humoristisk snert innimellom, melodiene er fine og varierte, og hun er en fornøyelse på scenen. Imponerende i seg selv er det varierte uttrykket både når det gjelder tekster og melodier. Det er nok en bit vei opp til de store ennå, men Tonje er godt i gang

Skal man sette fingeren på noe, og det skal man jo, så er det at hun kunne gitt det flotte bandet noe mer plass. Litt av småpratet kunne vært strammet inn, og musikerne kunne fått vise mer av det de kan.

Vi var vel 60 70 tilhørere som hadde løst billett, og vi fikk god valuta for pengene.

Pipe til besvær

Vi måtte gjøre noe med pipa det var klart, som tidligere beskrevet var den gamle brannfarlig og er nå forsvarlig revet. Når vi så skulle velge ny pipe så kom de samme spørsmålene opp om hvordan Gammelstua kan fornyes uten at man gjør vold mot husets ærverdige tradisjoner. Tilbakeføring til det opprinnelige er mantraet man hører om rehabilitering av et så gammelt hus. Men hva var så det opprinnelige?
Situasjonen nå var altså at vi hadde to piper som stod på gulvet i andre etasje med jernrør ned i stua. Den skrøpelige tilstanden til de gamle pipene er beskrevet, men like alvorlig var det at de tunge pipene påvirket hele konstruksjonen slik at taket ble salrygget, og himlingen i stua truet med å bryte sammen. Når man ser på huset er det åpenbart at de to teglsteinspipene ikke var opprinnelige fra huset ble bygget. På loftet er det merker etter et gammelt branntilløp som tydeligvis var forårsaket av et stålrør som var overopphetet. Man ser også at det har vært runde rør som har gått gjennom himlingen opp til mørkloftet. Det er derfor trolig at de opprinnelige pipene har vært rør som har gått helt over taket, men som en gang har blitt byttet til murte teglsteinspiper. Samtidig er det slik at nettopp disse to pipene har vært med å gi huset et klassisk Nordlandshus-utseende, som forente trønderlånas landstrakthet med empirismens strenge krav til symmetri.(Se bildet) Det er vel bare et eksempel på at fortiden ikke så slik ut som vi innbiller oss at den gjorde. De enkle runde stålrørene var selvsagt ikke noe alternativ for vår rehabilitering i 2009. Vi ønsket oss et trygt ildsted, men vi trenger ikke mer enn ei pipe, vi har jo strøm til oppvarming ellers! Konklusjonen ble at vi måtte ha ei ny moderne pipe, og funksjon og sikkerhet ble prioritert foran antikvariske bevaringsprinsipper og utseende.
Hvilken pipe vi skulle montere var neste spørsmål. Alternativene var enten ei konvensjonell murt lecapipe, eller ei isolert stålpipe. Fordelen med lecapipa er at den er vel utprøvd, den varer lenge og tåler mange års fyring, og den er relativt billig å kjøpe. Den er også fleksibel i den forstand at det går greit å koble til flere ildsted eller bytte ovn, man lager bare et nytt hull og plugger det gamle. Ulempen er at den tar mye plass i huset, vi måtte tatt hull helt ned i kjelleren og den ville preget vår lille stue fordi den ruver i rommet. Den er arbeidskrevende å montere, vi måttet lage fundament i kjelleren og ny brannmur i stua. Når man ikke kan gjøre alt dette selv, å pusse ei slik pipe og brannmuren er fagarbeid, ville det blitt komplisert, tidkrevende og dyrt å få til.
Stålpipa består av et rustfritt innerrør og et sort eller blankt ytterrør med isolasjon imellom. Det finnes hel og halvisolerte rør, som også kan kobles med uisolerte rør. Uisolerte og halvisolerte rør får ei varm overflate og avgir varme til rommet. Helisolerte rør har kald overflate og kreves i rom som ikke er bebodd. Rørene finnes i lengder på 60 og 115 cm, som også kan kappes og tilpasses. Delene kobles sammen og tettes med ovnskitt og silikon. Over taket settes en ramme som tettes med ei fleksibel matte som limes til steinene på nedsiden og stikkes under på øversiden. Inni denne rammen festet den runde pipa, men man kan ha en rektangulær takhatt rundt. Med rektangulær takhatt kan man ikke se hva slags pipe som er inni, leca eller stål. Usikkerhet med stålpipen er hvor lenge den varer, med ei lecapipe vet man at den holder i tiår med normal fyring. På et fritidshus som brukes mindre, er varighet neppe et så stort problem. Stålpiper er også svært populære i hytter. En ulempe med stålpipe er at det er plundrete å sette inn en ny ovn, ettersom pipa ofte står rett ned på ovnen, og dermed må hele pipa løftes for å få et nytt ildsted på plass. Ovnen kan riktignok sidemonteres i forhold til ei stålpipe, men nymontering av en ovn er likevel komplisert.
Som det fremgår av det ovenstående så ble det naturlig for oss å velge ei stålpipe. Rask montering og små krav til plass ble avgjørende for oss da vi valgte stålpipa. Vi valgte et halvisolert rør i stua og overgang til helisolert på loftet. Restaureringsmessig kan vi trøste oss med at stålpipe har vært det vanlige i Gammelstua, og at teknologsk utvikling og skiftende krav til brannsikkerhet har speilet seg i valg av pipe både før og nå. Det mest merkbare er at vi nok endrer det klassiske preget som huset har hatt, med to murte piper som stod symmetrisk plassert i forhold til hverandre, men også symmetrisk i husets senterlinje fordi de stod midt i mønet. Vår nye pipe står ca 1 m til siden for mønet, og det må nok innrømmes at det storslåtte preget som de to murte pipene gav blir forringet med den enkle stålpipa med takhatt. Det illustrerer også flere interessante dilemmaer med restaurering; avveiningen mellom tradisjonen, som ikke er entydig, teknologisk utvikling som både gir bedre piper samtidig som behovet for mange ildsteder er borte, og krav til brannsikkerhet som helt klart er øket.
Neste blogginnlegg: Tingenes iboende f.., vi bestiller ny pipe.

Det gamle kjøkkenbordet

Det gamle kjøkkenbordet på bildet ser ut som et ganske
alminnelig bord. Det er hjemmelaget og måler
cirka 60 x 100 centimeter uten klaffen oppslått. Bordet
har alderens patina og bærer preg av mange tiårs bruk.
Vi spiser våre måltider her og har mang en fin prat mens
vi nyter utsikten mot Kanstadfjorden. Samtidig vet vi at
mange andre har gjort akkurat det samme i et par generasjoner
før oss. Det som gjør bordet ekstra verdifullt er
at det har sin egen spesielle historie fra det ble snekret i
1944.
Kjøkkenbordet står i Gammelstua på Hesten i Lødingen
Vestbygd. Gammelstua er et nordlandshus bygget på
1880-tallet. Huset og inventaret er nokså uforandret og
vitner om mange sider ved folk sitt liv og strev gjennom
de vel 80 årene det var i bruk som bolighus. Kjøkkenbordet
er derfor langt fra den eldste tingen i dette huset, men
det bidrar med sin spesielle historie som et lite bilde fra
den tida da det ble laget.
For den generasjonen som opplevde andre verdenskrig
og tyskernes okkupasjon vil opplevelsene under krigen
alltid stå i et spesielt skjær. Det har noe med at bakgrunnsbildet
med okkupasjon, makt og trussel om bruk
av vold mot folk flest. På oppslag rundt omkring truet
tyskerne med de forferdeligste represalier dersom noen
forbr~rts eg mot okkupantenes regler. Samtidig var det ei
tid med varemangel og rasjoneringskort. Selv om folk
hadde lite penger i denne tiden var mangelen på noe å
bruke pengene på enda stme. Og i kontrast til dette kom
tyskernes tilsynelatende overflod av alle ting. På Nes
fort ved Lødingen hadde tyskerne et stort anlegg der de
bygde det store kystfortet. En kjempeinnsats av folk,
maskiner, og materialer som lokalbefolkningen bare
kunne se langt etter.
Høsten 1943 starter historien om vårt kjøkkenbord. Far
og sønn, Alfred og Edin, på andre siden av Kanstadfjorden
kjente selvfølgelig til tyskernes store anlegg på Nes.
De følte også både varemangelen, og sikkert en viss bitterhet
i forhold til okkupantene som tok seg til rette i nabolaget.
De fikk vite at tyskerne hadde liggende et stort
lager med kjempeflott grovt skåret planklfjæra på Nes.
Gården manglet trematerialer, og hva slags re&ferdighet
talte for at tyskerne skulle slå om seg med all verdens
materialer, mens den vanlige mann ikke så seg råd til
materialer til et kjøkkenbord engang? En mørk høstkveld
bestemte Alfred og Edin seg for å prøve å få tak i noen
av tyskernes planker. Det var en måneløs kveld, stilla og
fint på fjorden. Far og sønn tok en tre og et halv roms
spissbåt, og rodde over til Nes. Det store problemet var
tyskerne som alltid var i virksomhet på Nes. Nå lå det
en stor båt der som losset noe på kaia. Der var det lys,
maskinstøy og mange mennesker i arbeid. De lurte seg
stille opp i fjæra, og følte seg trygge i ly av mørket og
støyen like ved. Plankene var større enn de hadde tenkt,
og de fikk bare en på tvers over robåten. De ville likevel
ha mer, og tok en kjempeplanke på slep.
Turen heim over fjorden ble et slit. Selv om været var
bra gjorde den store planken på slep bak båten det veldig
tungt å ro. De måtte heller ikke bråke med årene og tiltrekke
seg de travle tyskernes interesse. Under krigen var
alt lys blendet, og det var ikke lett å finne fram. Fjorden
var mørk som i en sekk. Selv om de var kommet vel over
fjorden følte de seg ikke trygge, og de turte ikke å ta
stokkene heim. Derfor rodde de innerst i Hestfjorden og
gjemte de store plankene på et sted som het Høgsetet.
Det kom aldri noe spørsmål om stokkene fra noe hold.
Året etter hentet de stokkene fram og fikk de saget til høvelige
dimensjoner på et sagbruk ute i Vestbygda. Når så
kjøkkenet trengte et nytt bord hadde man de materialene
man trengte. Det tilhører også denne fortellingen at man
var hendt nok til å kunne lage et godt og praktisk bord
selv. På det meste skal opptil ti personer ha spist middag
rundt bordet, da måtte riktignok ungene stå mens de
spiste. Nå er det god plass, og denne historia som Edin
har formidlet er ei av mange som har vært fortalt rundt
dette bordet.
Tidligere publisert i Nordnorsk Magasin 5-6 2004