Pipe til besvær

Vi måtte gjøre noe med pipa det var klart, som tidligere beskrevet var den gamle brannfarlig og er nå forsvarlig revet. Når vi så skulle velge ny pipe så kom de samme spørsmålene opp om hvordan Gammelstua kan fornyes uten at man gjør vold mot husets ærverdige tradisjoner. Tilbakeføring til det opprinnelige er mantraet man hører om rehabilitering av et så gammelt hus. Men hva var så det opprinnelige?
Situasjonen nå var altså at vi hadde to piper som stod på gulvet i andre etasje med jernrør ned i stua. Den skrøpelige tilstanden til de gamle pipene er beskrevet, men like alvorlig var det at de tunge pipene påvirket hele konstruksjonen slik at taket ble salrygget, og himlingen i stua truet med å bryte sammen. Når man ser på huset er det åpenbart at de to teglsteinspipene ikke var opprinnelige fra huset ble bygget. På loftet er det merker etter et gammelt branntilløp som tydeligvis var forårsaket av et stålrør som var overopphetet. Man ser også at det har vært runde rør som har gått gjennom himlingen opp til mørkloftet. Det er derfor trolig at de opprinnelige pipene har vært rør som har gått helt over taket, men som en gang har blitt byttet til murte teglsteinspiper. Samtidig er det slik at nettopp disse to pipene har vært med å gi huset et klassisk Nordlandshus-utseende, som forente trønderlånas landstrakthet med empirismens strenge krav til symmetri.(Se bildet) Det er vel bare et eksempel på at fortiden ikke så slik ut som vi innbiller oss at den gjorde. De enkle runde stålrørene var selvsagt ikke noe alternativ for vår rehabilitering i 2009. Vi ønsket oss et trygt ildsted, men vi trenger ikke mer enn ei pipe, vi har jo strøm til oppvarming ellers! Konklusjonen ble at vi måtte ha ei ny moderne pipe, og funksjon og sikkerhet ble prioritert foran antikvariske bevaringsprinsipper og utseende.
Hvilken pipe vi skulle montere var neste spørsmål. Alternativene var enten ei konvensjonell murt lecapipe, eller ei isolert stålpipe. Fordelen med lecapipa er at den er vel utprøvd, den varer lenge og tåler mange års fyring, og den er relativt billig å kjøpe. Den er også fleksibel i den forstand at det går greit å koble til flere ildsted eller bytte ovn, man lager bare et nytt hull og plugger det gamle. Ulempen er at den tar mye plass i huset, vi måtte tatt hull helt ned i kjelleren og den ville preget vår lille stue fordi den ruver i rommet. Den er arbeidskrevende å montere, vi måttet lage fundament i kjelleren og ny brannmur i stua. Når man ikke kan gjøre alt dette selv, å pusse ei slik pipe og brannmuren er fagarbeid, ville det blitt komplisert, tidkrevende og dyrt å få til.
Stålpipa består av et rustfritt innerrør og et sort eller blankt ytterrør med isolasjon imellom. Det finnes hel og halvisolerte rør, som også kan kobles med uisolerte rør. Uisolerte og halvisolerte rør får ei varm overflate og avgir varme til rommet. Helisolerte rør har kald overflate og kreves i rom som ikke er bebodd. Rørene finnes i lengder på 60 og 115 cm, som også kan kappes og tilpasses. Delene kobles sammen og tettes med ovnskitt og silikon. Over taket settes en ramme som tettes med ei fleksibel matte som limes til steinene på nedsiden og stikkes under på øversiden. Inni denne rammen festet den runde pipa, men man kan ha en rektangulær takhatt rundt. Med rektangulær takhatt kan man ikke se hva slags pipe som er inni, leca eller stål. Usikkerhet med stålpipen er hvor lenge den varer, med ei lecapipe vet man at den holder i tiår med normal fyring. På et fritidshus som brukes mindre, er varighet neppe et så stort problem. Stålpiper er også svært populære i hytter. En ulempe med stålpipe er at det er plundrete å sette inn en ny ovn, ettersom pipa ofte står rett ned på ovnen, og dermed må hele pipa løftes for å få et nytt ildsted på plass. Ovnen kan riktignok sidemonteres i forhold til ei stålpipe, men nymontering av en ovn er likevel komplisert.
Som det fremgår av det ovenstående så ble det naturlig for oss å velge ei stålpipe. Rask montering og små krav til plass ble avgjørende for oss da vi valgte stålpipa. Vi valgte et halvisolert rør i stua og overgang til helisolert på loftet. Restaureringsmessig kan vi trøste oss med at stålpipe har vært det vanlige i Gammelstua, og at teknologsk utvikling og skiftende krav til brannsikkerhet har speilet seg i valg av pipe både før og nå. Det mest merkbare er at vi nok endrer det klassiske preget som huset har hatt, med to murte piper som stod symmetrisk plassert i forhold til hverandre, men også symmetrisk i husets senterlinje fordi de stod midt i mønet. Vår nye pipe står ca 1 m til siden for mønet, og det må nok innrømmes at det storslåtte preget som de to murte pipene gav blir forringet med den enkle stålpipa med takhatt. Det illustrerer også flere interessante dilemmaer med restaurering; avveiningen mellom tradisjonen, som ikke er entydig, teknologisk utvikling som både gir bedre piper samtidig som behovet for mange ildsteder er borte, og krav til brannsikkerhet som helt klart er øket.
Neste blogginnlegg: Tingenes iboende f.., vi bestiller ny pipe.

Det gamle kjøkkenbordet

Det gamle kjøkkenbordet på bildet ser ut som et ganske
alminnelig bord. Det er hjemmelaget og måler
cirka 60 x 100 centimeter uten klaffen oppslått. Bordet
har alderens patina og bærer preg av mange tiårs bruk.
Vi spiser våre måltider her og har mang en fin prat mens
vi nyter utsikten mot Kanstadfjorden. Samtidig vet vi at
mange andre har gjort akkurat det samme i et par generasjoner
før oss. Det som gjør bordet ekstra verdifullt er
at det har sin egen spesielle historie fra det ble snekret i
1944.
Kjøkkenbordet står i Gammelstua på Hesten i Lødingen
Vestbygd. Gammelstua er et nordlandshus bygget på
1880-tallet. Huset og inventaret er nokså uforandret og
vitner om mange sider ved folk sitt liv og strev gjennom
de vel 80 årene det var i bruk som bolighus. Kjøkkenbordet
er derfor langt fra den eldste tingen i dette huset, men
det bidrar med sin spesielle historie som et lite bilde fra
den tida da det ble laget.
For den generasjonen som opplevde andre verdenskrig
og tyskernes okkupasjon vil opplevelsene under krigen
alltid stå i et spesielt skjær. Det har noe med at bakgrunnsbildet
med okkupasjon, makt og trussel om bruk
av vold mot folk flest. På oppslag rundt omkring truet
tyskerne med de forferdeligste represalier dersom noen
forbr~rts eg mot okkupantenes regler. Samtidig var det ei
tid med varemangel og rasjoneringskort. Selv om folk
hadde lite penger i denne tiden var mangelen på noe å
bruke pengene på enda stme. Og i kontrast til dette kom
tyskernes tilsynelatende overflod av alle ting. På Nes
fort ved Lødingen hadde tyskerne et stort anlegg der de
bygde det store kystfortet. En kjempeinnsats av folk,
maskiner, og materialer som lokalbefolkningen bare
kunne se langt etter.
Høsten 1943 starter historien om vårt kjøkkenbord. Far
og sønn, Alfred og Edin, på andre siden av Kanstadfjorden
kjente selvfølgelig til tyskernes store anlegg på Nes.
De følte også både varemangelen, og sikkert en viss bitterhet
i forhold til okkupantene som tok seg til rette i nabolaget.
De fikk vite at tyskerne hadde liggende et stort
lager med kjempeflott grovt skåret planklfjæra på Nes.
Gården manglet trematerialer, og hva slags re&ferdighet
talte for at tyskerne skulle slå om seg med all verdens
materialer, mens den vanlige mann ikke så seg råd til
materialer til et kjøkkenbord engang? En mørk høstkveld
bestemte Alfred og Edin seg for å prøve å få tak i noen
av tyskernes planker. Det var en måneløs kveld, stilla og
fint på fjorden. Far og sønn tok en tre og et halv roms
spissbåt, og rodde over til Nes. Det store problemet var
tyskerne som alltid var i virksomhet på Nes. Nå lå det
en stor båt der som losset noe på kaia. Der var det lys,
maskinstøy og mange mennesker i arbeid. De lurte seg
stille opp i fjæra, og følte seg trygge i ly av mørket og
støyen like ved. Plankene var større enn de hadde tenkt,
og de fikk bare en på tvers over robåten. De ville likevel
ha mer, og tok en kjempeplanke på slep.
Turen heim over fjorden ble et slit. Selv om været var
bra gjorde den store planken på slep bak båten det veldig
tungt å ro. De måtte heller ikke bråke med årene og tiltrekke
seg de travle tyskernes interesse. Under krigen var
alt lys blendet, og det var ikke lett å finne fram. Fjorden
var mørk som i en sekk. Selv om de var kommet vel over
fjorden følte de seg ikke trygge, og de turte ikke å ta
stokkene heim. Derfor rodde de innerst i Hestfjorden og
gjemte de store plankene på et sted som het Høgsetet.
Det kom aldri noe spørsmål om stokkene fra noe hold.
Året etter hentet de stokkene fram og fikk de saget til høvelige
dimensjoner på et sagbruk ute i Vestbygda. Når så
kjøkkenet trengte et nytt bord hadde man de materialene
man trengte. Det tilhører også denne fortellingen at man
var hendt nok til å kunne lage et godt og praktisk bord
selv. På det meste skal opptil ti personer ha spist middag
rundt bordet, da måtte riktignok ungene stå mens de
spiste. Nå er det god plass, og denne historia som Edin
har formidlet er ei av mange som har vært fortalt rundt
dette bordet.
Tidligere publisert i Nordnorsk Magasin 5-6 2004

Vi blir ferdige. Dag for dag II.

Vi blir ferdige. Dag for dag II.
Mandag 15 juni.
Godværet slutt, regn fra morra til kveld. Heldigvis var det vindstille, Hesten har flere gir med dårlig vær. Norodd spikret stein hele dagen, og jeg var håndlanger, og bragte til veie stein, spiker og alt annet. Ca 40 kvm stein ble lagt fra ni om morran til halv sju om kvelden. Det er en tung jobb å spikre når man ligger på kne på steintaket, og selv den vel trente Norodd kjente det i kroppen. Den utrente håndlangerens kropp er ikke verd å nevne, men tanken om at han skulle ligge på ei strand på ei gresk øy om bare ei uke var god trøst. Å arbeide i fullt oljehyre er heller ingen fornøyelse, jeg kommer til å tenke på det når jeg går til kontoret framover.

Tirsdagen begynte vi å rive steinen av taket på østsiden. Torgeir kompletterte arbeidslaget, og vi var fire mann i sving. Vi hadde tenkt ut flere løsninger for å få steinen ned fra taket, og igjen satt Norodd med fasiten; Torgeir løsnet steinen fra taket, Tore kastet steinen ned på kant på grasmarka, Kristoffer og Arild stablet og renset steinen nede. Nesten ingen steiner ble knust, og det å lage ei renne viste seg ikke å fungere. Norodd spikret de siste steinene på vestsida, før han ble med på rivingsarbeidet. Vi hadde bestilt for lite material, og Tore dro til Kanstad Trelast for å supplere med lektre og diverse. En ny stige ble kjøpt, på høy tid kan man si. Er nok redd for at Kanstad ikke gav de samme gode prisene som på den første store handelen, men nå var man forbi punktet om priser, det var om å gjøre å ha alt man trengte i rett tid.
Et nytt mysterium.
Rivingen avslørte et nytt mysterium. Under steinen viste det seg å ligge plater av papp med et lag asfalt eller tjære i midten. Vi hadde tatt det som en selvfølge at det skulle være never under steinen. Jeg aner ikke hva dette betyr; var det vanlig med papplater på 1880-tallet? Har steinen vært tatt ned etter la oss si 30 år, før 1920, og blitt lagt opp med nye plater under fordi man da hadde lekkasje? Håper det finnes noen med kunnskap om bygningsteknikk i gamle dager som kan si noe om det. Ingen har noensinne nevnt at taket har vært renovert i manns minne. Bortsett fra en liten flekk under den nordlige pipa, og det nederste bordet mot raften, var det ingen råteskader på taket. Skaftungene så tvilsomme ut, men viste seg å være i god stand, tre er et holdbart materiale.
Mange hender gjør underverk.
Tirsdagen så vi igjen hva mange hender kan utrette. Takk til onkel Arild som dukket opp og deltok, ikke minst sosialt. Og til Kristoffer og Torgeir som heldigvis kunne frigjøre noen dager til arbeid på Gammelstua. Ikke minst er det trivelig med mange morsomme gutter samlet, Norodd som arbeider mye alene, satte åpenbart pris på det. Mange hender gjorde det mulig å få til det ekstra som gjør jobben komplett.. Kristoffer og Torgeir malte mesteparten av huset, til og med frisket opp rødfargen rundt vinduer og ytterdøren. Vi klarte å rydde opp etter hvert, og når vi trengte noe ekstra kunne vi sende en mann og en bil av gårde uten at arbeidet stoppet opp. Dette siste skjedde tirsdag da vi innså at vi manglet ca 100 steiner i størrelse 10 x 16 tommer for å bli ferdig med vestsida av huset. Kristoffer satte seg ned og søkte gjennom Finn.no etter lappskifer, dråpeskifer og altaskifer, og klarte til slutt å finne ut at Frode Thorsen i Straumsjøen i Vesterålen hadde den størrelsen til salgs. En kjapp telefon avgjorde saken, Kristoffer fikk med seg penger og kjørte for å handle steinene vi manglet. Internett er nyttig iblant! Onsdagen ble det meste gjort ferdig. Ranittplatene ble lagt, det meste av lektrene ble lagt, vi ryddet opp det siste og kjørte et lass med brennbart til bålplassen i fjæra. Vi har en Aebi AM53 tohjulstraktor 1960 modell som både slår gras og har tilhenger tilpasset ymse bruk, den har også jobbet fint disse dagene. Onsdag kveld kjørte Kristoffer første lasset med stillas til Byggesystemer, torsdag rev vi resten og tok det med til byen. Vi leide også et fantastisk redskap, ei diamantsag som skar skiferen like lett som om det var sponplater. Torsdag ble brukt blant annet til å skjære stein til avslutning mot mønen, og lage hakk for spikeren. Nesten rart å være ferdig, og bare ha oppryddingen igjen. Dvs, vi er ikke helt ferdig. Steinen på østsiden er ikke lagt på, og den nye pipa er ikke montert. Det er antakelig gjort på tre dager, de skal vi ta i slutten av juli.

Til slutt vil jeg sitere min bror Nils, når det gjelder å ta fatt på et stort prosjekt som man ikke ser enden på; ”det er bare å begynne i en ende, og så ta det dag for dag”. Det har vi gjort, og huset har endret seg fra en kåk til (i mine øyne) en perle.

Takarbeid dag for dag I.

Takarbeid dag for dag I.
Never og gamle trobord.
Mandag 8 juni var Norodd sin første arbeidsdag på taket av Gammelstua. Han fant raskt ut at hele konstruksjonen over taket på svala var for svak til å legge takstein, og bestilte 2”x6 bjelker til erstatning. Onkel Arild som skulle komme og hjelpe oss, ble omdirigert til Kanstad trelast for å skaffe bjelker. Taktro, pløyde bord, også kalt underpanel, hadde vi allerede kjøpt.

Neste trinn ble å rive av bølgeblekket på øvre delen av taket. Her viste Norodd at 60 år ikke er noen alder når det gjelder å gå på taket. Der vi andre sikret oss med tau og forsiktig ganglag, sprang snekkeren på bølgeblikket og røsket ut spiker i rasende fart, byggherren (jeg) ble jaget ned, og hadde nok med å plukke unna de løse platene. Jeg spurte om han hadde vært utsatt for ulykker i sin snart 45 årige karriere som bygningsmann. Svaret var nei; Du ser ofte at folk som arbeider med sager og maskinelt utstyr mangler en finger eller har andre skader, men det hadde aldri skjedd ham. Han innrømte at det hadde vært nære på noen ganger, men hellet har vært på hans side, han har heller aldri falt ned eller skadet seg på annen måte. Jeg konkluderer med at det nok ikke er bare hell, man må være bevisst på både å jobbe effektivt og være nærværende for det som er potensielt farlig for å ha en god jobb som snekker.

Under bølgeblikket, der det tidligere hadde vært lappskifer, lå det store flak never som overlappet i to lag. Neveren var i god stand, og det var få steder den var skadet av fukt. Det er åpenbart at det er et materiale som er godt tilpasset rollen som papp. Hadde dette vært et museumsprosjekt hadde vi tatt vare på neveren som var brukbar, og skåret ny never der den var skadet. Som nevnt tidligere så er dette en av snarveiene vi tar. Hvor neveren på taket er kommet fra er et åpent spørsmål, og man kan tenke seg tre-fire muligheter. Neveren kan være skåret lokalt i Vestbygda, men det er ikke lett å tenke seg hvor det var bjørk nok i den store dimensjonen som bjørkeflakene var kommet fra. En annen mulighet kan være at neverflakene ble levert med huset fra sagbruket trolig i Namdalen. Heller ikke det virker sannsynlig. Trobordene, som for øvrig var i utmerket stand, så ut for å være noe sammenrasket, og enkelte hadde vært brukt før, for eksempel hadde noen bord tjære på og andre var i litt tilfeldige dimensjoner. Dette peker mot at huset ble levert som byggesett, unntatt takmaterialene som dels ble skaffet lokalt, som de gamle bordene, og dels ble kjøpt andre steder fra, som skiferen trolig hentet fra Alta. (Altaskifer er kjennelig ved at den har en metallisk klang når man slår på den.) Neveren kunne vært kjøpt fra samene i fjordene eller markebygdene, de hadde kjennskap til hvor den store bjørka vokste, og de hadde tradisjon for å selge never. Den siste muligheten er at neveren kom fra Russland, og ble brakt hit med pomorene. Bjørkenever var et av de produktene de solgte i Norge i bytte mot fisk. De hadde mange andre produkter, og mel var ellers det viktigste.

Takkonstruksjonen og materialene.
Taket på Gammelstua er nå lagt som et tradisjonelt tak i følgende deler: bjelker – spikerslag – taktro – vanntett vindsperre – lekter – lekter – takstein. På et nytt hus ville man gjort det på samme måte, men man kunne kuttet taktroet og lagt et såkalt forenklet undertak med Brettex, asfaltplater eller lignende, og i stedet for skiferstein kunne man brukt Decra eller andre stålpanner. Vi har etter råd fra Norodd brukt Ranit undertakplater i dimensjonen 2 x 1300 x 2500 mm, som ble festet med lekter 23 x 48 opp ned på taket, og 48 x 48 lekter på langs, som lappskiferen ble spikret på. Dersom vi hadde lagt et moderne tak som Decra ville altså konstruksjonen vært nøyaktig den samme, bortsett fra alt lektene hadde blitt lagt med litt større avstand.

Når vi etter at vi hadde lagt Ranit-platene var vi klar for å legge de siste lektene, da måtte vi også ha steinen på plass så vi visste avstanden mellom lektene. Onsdag hentet vi steinen hos Tormod i Kilbotn, kjørte den til Gammelstua og sorterte den. Norodd hentet Lindab takrenner i fargen Siver metallic, helt greie stål takrenner, de kostet ca 5500 kr for begge sider av huset (10 m x 2), inkludert nedløp og det hele. Onsdagen monterte han resten av lektene og takrennene. Torsdagen ble pipene revet og vindskiene lagt på vestsida av huset. Ting begynte å ta form! Avsluttet fire intense dager med å legge de første radene med lappskifer, nå kunne vi se hvordan det hele skulle bli. Norodd dro hjem for å gjøre siste del av våronna på gårdsbruket i Kilbotn og ta seg av familien.

Fredag dro vi til Harstad for å være litt på jobb, hente mer utstyr til steinleggingen, og få mor Else med på jobb med huset i helga. Vi bestemte oss for å leie en heis hos Byggesystemer for å få steinen på taket med minst mulig slit. Dette viste seg å være en tabbe. Lørdagen ble brukt til å montere heisen, blant annet med avstivning på taket som skulle gjøre alt trygt og effektivt. Byggesystemer har godt rykte, og vi er ennå ikke enige med dem om hva som er galt, evt hvem som har gjort feil. Da alt var montert fikk vi i alle fall ikke den j**** heisen til å starte. Søndagen måtte vi med andre ord rive heisen og laste den tilbake på hengeren. Resten av dagen gikk med til å bære stein fra pallene og opp på taket. Ergrelsen ble ikke mindre med tanke på at dette kunne vært gjort på lørdagen, i stedet for å streve med den h******* heisen som etter mitt skjønn der og da heller burde vært levert til gjenvinning. Mange armer og godt humør gjorde at arbeidet gikk fint. Onkel Arild bar steinen (ca 2,5 tonn) fra pallene til stillasen, Kristoffer tok den derfra og stablet den opp på raftene, mens undertegnende bar dem videre og fordelte dem utover taket.
Else var begynt å rydde stein fra pipene på lørdag. Om kvelden blei det plutselig kraftig vind fra sørvest, og nevra fra taket som dekket marka på sida av huset, begynte å fly omkring. En intens ryddesjau av oss tre (Else, Kristoffer og Tore) gjorde at nevra ble plukket i fire sekker og lagt trygt og godt på låven. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, vi var nesten à jour med ryddinga. Søndag fortsatte vi med å kjøre resten av steinen bort. Kristoffer startet med å male huset mens vi hadde stillasen på plass. Hvitt hus med rødt rundt vinduene. Et mysterium i den forbindelse er at vi klarte å rote bort ei trelitersspann med Vestlandsrød Drygolin på ferden mellom OBS og Vestbygda, finneren kan få dusør! Uka løp ellers ut med at vi var fornøyde men slitne i armer, rygg og hender. Været første uka var av t-skjortetypen, og de som var på taket fikk mye skryt for kledelig brunfarge, så noe som lignet ferie ble det ut av. Ble mindre bruk for solkrem den neste uka.

Kjerring, busta og skaftunger, gamle snekkerbegreper.

Kjerring, busta og skaftunger, gamle snekkerbegreper.
Norodd begynte som snekker helt ung, og arbeidet da sammen med mange eldre håndverkere, det var måten man lærte seg faget på 1960-tallet. De begrepene som han lærte da er fremdeles i bruk, men mange er også gått ut av bruk, delvis fordi byggemåten har endret seg, og dels fordi faguttrykk innen bygningsfaget endret seg. Et typisk eksempel er dimensjoner som tidligere alltid var oppgitt i tommer, men der millimeter nå brukes. 2” x 4” plank er blitt 48 x 98. Gammelstua som er et tømmerhus av nordlandshus-typen, har også bygningsdetaljer som ikke finnes i moderne hus. De begrepene jeg beskriver her er fra Norodd.
Leåser.
Et moderne hus har takstoler som bærer taket; på Gammelstua er tømmeret ført helt opp i gavlene, både i endeveggene og i de to bærende innerveggene som deler huset i tre hoveddeler. Mellom innerveggene ligger det bjelker på langs av huset som har samme funksjon som takstoler, de bærer taket. Leåsene på Gammelstua ligger med ca 1 m mellomrom, det er runde stokker ca 20 cm i tykkelse.
Skaftunger.
På tvers av leåsene ligger spikarslagene som har dimensjon omkring 2” x 4”. Disse ender nede ved raftene, og er synlige fra utsida (se bildet). Den delen som stikker ut ved raftene kalles skaftunger. På Gammelstua var skaftungene i bemerkelsesverdig god stand, alderen og den utsatte posisjonen til tross, slik at ingen behøvde å byttes. Den åpne konstruksjonen er også beholdt, ikke med raftekasser som på moderne hus. Det upraktiske med denne løsningen er at det er vanskelig å feste takrennene, det såkalte forkantbordet får lite feste når det ikke er utstikkende sperreender å spikre i.
Busta eller mønebusta.
Busta eller mønebusta er den planken eller det bordet som ligger på kant på mønen, og der mønekammen er spikret fast i. Dimensjonen er ofte som en lekter11/2” x2”, og består av to lektre, der den ene ligger på flasken (som en omvent T), eller et 1”x4” bord.
Kjerring.
Kjerringa er på taket, og er en betongkrans som går rundt den murte pipa. Denne kransen hadde som funksjon å tette mellom pipa og taksteinen rundt. Etter hvert kom pipebeslaget og erstattet kjerringa. Ulempen var blant annet vekta, ei slik kjerring kunne veie mye, og ble ei tung belastning for taket. Tettinga var også god, selv om pipa alltid har vært et vanskelig punkt med hensyn til lekkasjer. Gammelstua hadde to piper med kjerring, og begge hadde antydning til lekkasjer, den sørlige pipa noen ganger mer enn bare ei antydning.
En annen sak er at rivingen av de gamle pipene brakte en ubehagelig overraskelse. Når vi slo på pipa ristet den tydelig, og det viste seg at tegelsteinene under nærmest var gått i oppløsning. På grunn av vann og frostsprenging var det stort sett bare sand igjen av mørtelen mellom steinene. Skremmende at enkelte mursteiner, som lå direkte mot tømmerveggen, var gått helt i oppløsning, vi har åpenbart hatt ei mulig brannkilde i den gamle pipa.
Andre begrep som Norodd nevnte som utgått, og erstattet med nye ord er Spillblekk som nå kalles takfotbeslag, svila (det bordet som ligger helt oppå taket ute ved gavlen) er blitt gavlbeslag, tro eller taktro er blitt underpanel.

Skaftunger er de spikarslagene som ligger oppå leåsene. Vises som sperre-ender på bildet.

To gamle piper, begge med kjerring. Og så farlige som gamle piper kan være.